Computer anxiety og self-efficiacy

- to sentrale begrepet i det jeg har beskjeftiget meg med den siste uka. Det handler om hvorfor det er så stor forskjell på i hvilken grad folk tar i bruk og faktisk utnytter de datavarktøyene som er tilgjengelig for dem. Det er gjor mye forskning på det, mye av det av reint økonomiske årsaker: En bedrift kjøper inn et nytt datasystem - og erfarer at utnyttelsesgraden av det som skulle være effektiviserende og arbeidsbesparende både for ansatte og bedriften som sådan enten ikke blir blir brukt, eller brukt i liten grad. Hvorfor er det sånn? Hva bestemmer om et system skal bli vellykket? Kan man måle det på forhånd?

Mange forskere mener at mye av det ligger hos den enkelte bruker - hvordan vedkommende oppfatter systemet (som jeg beskrev som TAM-modellen), og ikke minst det som styres av den enkeltes tro på hvordan han kan komme til å beherske systemet. Det kan også sees på i en større kontekst, hvor bruken i hele bedriften styres i stor grad av de ansattes felles tru på det nye systemet.

Dette er sannsynligvis er forskjømt felt, det er i hvert fall det i vår virksomhet. Det er lett å bomme på alle variablene når en står som tilbyder av et system - i bibliotekets tilfelle tilbyder av enorme litteraturdatabaser.

For det første: Ease of use. En ting er hva vi som bibliotekarer og fagfolk i litteratursøk måtte mene om den saken, selv om vi mener det etter hvert er gode og enkle grensesnitt i basene er det på ingen måte gitt at en forsker i helsefag oppfatter det på samme måte. Hvordan formidle grensesnittene? Det er riktig at de er mye bedre enn bare for kort tid siden, men for det første betyr ikke det at de er optimale, og dessuten kan det meget godt hende at den samme forskeren prøvde en base for to år siden, fant den nesten ugjennomtrengelig å bruke - og det er det han husker. Naturligvis.

Viktigere: Usefulness. Bibliotekarene tar som en selvfølge at når vi kan fortelle hvor mange tidsskrift en får tilgang til i fulltekst, er det opplagt at for forskeren at dette har han nytte av å gå inn i. Hvorfor det? Hva er det som gjør at ikke gamlemåtene er minst like gode?

Og sannsynligvis viktigst: Forskerens tro på at han vil kunne beherske denne måten å finne litteratur på - self efficiacy. Mange har en eller annen form for "computer anxiety" - ikke angst i den psykologiske betydningen, men en eller annen grad av skepsis. og den knytter seg naturligvis ofte til i hvilken grad en trur en kan komme til å beherske mediet eller programmet. Brosnan sier også at det er ikke mye bruk av et dataprogram som demper graden av CA, men ved bruk blir egen oppfatning av det en kan forvente å få til endret, og da dempes CA.

Vanskelig å finne gode norske begreper, forresten.